JIM HAYNES

Previous Page

 

Alle er invitert  
photo©Fredrik Drevon 2010
Før middag roper Jim Haynes opp navn fra listen, gjestene
svarer, og slik lærer han seg alle navnene.
photo©Fredrik Drevon 2010

by Fredrik Drevon
Aftenposten, Norway, October 30, 2010

Hver søndag klokken 20 inviterer Jim Haynes til åpent hus i Paris.
Middag med fremmede er den nye formen for sosial nettverksbygging.

I byer som Paris, Berlin, New York og Oslo, popper såkalte undergrunnsrestauranter opp. Flere gjør som Haynes i Paris: De inviterer fremmede for å bli kjent med nye mennesker og bygge seg nettverk.
– Jeg pleier å ha 60-70 mennesker på middag. Kanskje 100 når det er varmt nok til å være ute i bakgården, sier Haynes. I hele 35 år har amerikaneren invitert fremmede på middag. Haynes har gjort nettverksbygging til en livsstil.

I en privat leilighet i Paris' 14. distrikt bor Haynes, i en atelier-aktig leilighet på bakkeplan. Et perfekt sted for å ta imot mange mennesker. Her er det dobbelt takhøyde og en egen utgang til bakgården, slik at naboene ikke blir forstyrret.

Middag og mingling. Når gjestene ankommer rundt kl. 20.00 sitter Jim Haynes på en høy krakk, med nystrøket forkle og gjestelisten i hånden. Han ser ut som en blanding av Ole Brum og Charles Bronson. For å lære seg alle navnene, leser han opp med jevne mellomrom navn fra gjestelisten, høyt, omtrent som man roper opp barn på en sommerleir.

Det serveres treretters middag som settes frem på kjøkkenbenken etappevis. Man spiser stående, ute og inne, og ellers er det sofaer for de som foretrekker å mingle i lavere tempo. Jim har rigget opp rikholdige barer på kjøkkenet og i bakgården, som gjestene kan forsyne seg av så mye de vil.
Atmosfæren er god. Minglingen er effektiv uten å føles stressende eller påtatt. Som den eminente nettverksbygger han er, har Jim sørget for å legge frem en bunke med post-it lapper og penner. Blant gjestene er to glade italienske jenter som studerer litteratur i Paris. – Vi hadde ikke trodd at noe sånt som dette var mulig! sier de omtrent i kor.

 

photo©Fredrik Drevon 2010
Det mingles effektivt i Jim Haynes’ leilighet.
Den treretters middagen inntas stående.
photo©Fredrik Drevon 2010

Hillary Andujar fra USA forteller at hun driver med film: - Jeg er egentlig produksjonsdesigner, men bor nå i Paris noen måneder for å skrive mitt første filmmanus. Et irsk ektepar har også funnet veien til Jim Haynes: - Vi kom over en avisartikkel om søndagsmiddagen og ble nysgjerrige på hva det var. Vi har truffet mange hyggelige folk her.

Undergrunn. Folk forsvinner gradvis utover kvelden. Når klokken nærmer seg 23, blir de siste bedt om å ta inn stolene fra bakgården.
- Hender det at du må sparke ut noen?
- Det har hendt at jeg har måttet anmode folk om å henge et annet sted, men stort sett kommer jeg veldig godt overens med alle gjestene mine.
- Har du vært på lignende middager i andre byer?
- Det finnes ”undergrunnsrestauranter” i Barcelona, Berlin, St. Petersburg, Chicago og Pittsburgh, og jeg er blitt kalt for undergrunnsrestaurantens gudfar. Jeg har også hatt gleden av å være vert for middager i Edinburgh og Calcutta.
- Hvordan får du til en gjesteliste med alle slags folk?
- Det beste med disse middagene er blandingen. Jeg har vært heldig med at folk har tipset venner og bekjente. Dessuten er det blitt artikler i blader og aviser over hele verden.
- Noen gode historier.
- Ja, en dame som var gjestekokk her en gang, traff igjen sin yndlingslærer fra universitetet, som hun ikke hadde sett på femten år. Begge snakket dårlig engelsk. Nå har de tre barn som snakker flytende engelsk, tysk og fransk.
- Hvor lenge regner du med å arrangere søndagsmiddagene?
- Dette holder meg ung, og jeg bidrar til fred i verden. Jeg har holdt på i 35 år, og skal holde på i minst 35 år til.

Mannen i midten. Er det noen som virkelig kan si at de kjenner alle, så er det
Jim Haynes. I London kjente han John Lennon og Yoko Ono før de møtte hverandre.

Han besøkte Rolling Stones da de spilte inn albumet Exile on Main Street på et slott utenfor Nice. I Paris ble Jim venner med Henry Miller og Samuel Beckett.
– En venn ga meg to billetter til premieren på et Beckett-stykke, men jeg fikk bare bruk for den ene billetten, så jeg leverte den andre i skranken. Det var litt av en overraskelse da jeg kom inn i salen og oppdaget at det var Samuel Beckett som hadde plukket opp den returnerte billetten og fått plassen ved siden av meg!

Selv i et perifert land som Norge har Jim mange kontakter. Når man har hatt over 100,000 middagsgjester, blir man jo kjent med endel folk. De som vil se hele leiligheten hans, kan få omvisning i andre etasje. I skrivebordsskuffene på hjemmekontoret har han stappfulle adressebøker fra dusinvis av land. Han finner frem en adressebok det står NORGE på, og blar opp på et tilfeldig sted. Der er visittkortet til Erlend Loe limt inn.

Mia Berner. På søndagsmiddagene skal det være god mat. Når Jim ikke hyrer inn en profesjonell kokk, overlater han kjøkkenet til en dedikert gjestekokk. En av gjestekokkene var den fargerike norske forfatteren Mia Berner.
- Jeg møtte Mia på en forfatterkonferanse i Finland i 1985. Når hun var i Paris pleide hun å bo hos meg, og hun hjalp til med maten på en rekke søndagsmiddager. Mia elsket å feste og møte nye folk.

Jim ble så begeistret for Mia at han ga henne et signert eksemplar av selvbiografien sin, Thanks for Coming! I boken forteller Jim engasjerende om sin oppvekst USA og Venezuela, og hvordan han tilfeldigvis havnet i US Air Force og ble stasjonert i Edinburgh på 1950-tallet. Der åpnet han landets første paperback bokhandel, og ble festival- og teaterprodusent.

Bowie og Pink Floyd. På 1960-tallet etablerte Jim seg i London. Han tok initiativet til den såkalte Arts Lab i et tidligere lagerbygg i Covent Garden. Foruten kino, restaurant og teaterscene, huset bygningen David Bowies øvingslokale og Jims bolig. Pink Floyd hadde konserter der, og Jim arrangerte Yoko Onos første "happening". Jim bodde også en stund hos Sonia Orwell, enken etter George Orwell. Der møtte han blant andre maleren Francis Bacon.

Etter noen år i London, dro Jim til Amsterdam for å starte en erotisk filmfestival og det satiriske pornobladet Suck. Bladet etablerte Jim Haynes som en seksualpolitisk frigjøringshelt for flere fremtredende kunstnere, musikere og forfattere. Jim ble invitert på te av Salvador Dali for å diskutere bladet. Keith Richards og Mick Jagger var ivrige lesere av Suck, og utnevnte Jim Haynes til Stones’ offisielle pornograf. Blant bladets bidragsytere var feministene Suzanne Brøgger og Germaine Greer. Sistnevnte poserte naken på omslaget, noe som førte til så mye oppstyr at hun trakk seg ut.

Korsanger. Jim prøvde seg som skuespiller i en spillefilm av Claude Lelouch, uten at det ble noen stor suksess. Derimot er han stolt av sin innsats som korsanger på en av platene til Vangelis. Et sted på veien ble det også tid til en kone og en sønn.

I 1971 prøvde Jim å starte opp et tidsskrift som skulle distribueres på audiokassett. Mick Jagger likte ideen og bidro med penger og båndopptager til The Cassette Gazette. Konseptet gikk ut på å verve 100 utsendte medarbeidere som skulle ta opp dikt, fortellinger eller intervjuer på bånd, som Jim deretter skulle mikse til en kassett. Selv gjorde han et intervju med sin 96 år gamle bestemor. Jim klarte å samle inn originale opptak fra blant andre William Burroughs, Allen Ginsberg, Charles Bukowski og Mikis Theodorakis. Finansieringen ble imidlertid vanskeligere å ordne enn Jim hadde trodd, og dermed rakk han bare å gi ut ett nummer før han ga opp prosjektet.

Etter å ha gjesteforelest i media og seksualpolitikk ved det radikale Paris 8 universitetet i 1969, ble Jim Haynes tilbudt fast stilling som foreleser. Han beholdt jobben til 1999, da han pensjonerte seg.

Annerledes akademiker.
- Paris 8 skulle være innovativt og eksperimentelt, og de hyret inn meg for å gjøre ville ting.
- Var det noen grenser for hva du kunne finne på?
- Nei.
- Så det var greit å ha sex med studentene?
- Ja, jeg kunne gjøre hva som helst. Men det er nok ikke fullt så fritt der i dag.
- I dag lever vi vel i et ganske fritt samfunn når det gjelder moral?
- Tja, fritt... Jeg tror at noe av det beste som kom ut av 1960-tallet var kravet om at man skulle gå sine drømmer og sin frykt etter i sømmene. Hele poenget med den epoken var å re-evaluere og utfordre, og det var det undervisningen min dreide seg om også.
 
 
©Aftenposten, 2010

 

 

2010, Aftenposten, Norway: Alle er invitert

Previous Page